I det følgende kommer noen momenter og enkelte forslag til tiltak som kan være aktuelle for høringsuttalelse om Midtlyngutvalget. Det er fint om andre følger opp med momenter.

1. Skolens målsetning er å lage gode samfunnsborgere. Inkludering er like mye for alle elvene. Det er beklagelig at Midtlyngutvalget ikke vektlegger dette aspektet (utenom i svært generelle ord) og at innstillingen heller ikke inneholder forslag for å sikre en god og inkluderende skole. Det er trist at Midtlyngutvalget, på samme måte som Søgnenutvalget så bort i fra visse elevgrupper når de snakket om spesialundervisning. Ser en på tiltakene og grunnlagsmaterialet i Rett til læring, synes utredningen å ha fokus på elever som i dag ikke har spesialundervisning og uansett ikke stort omfang av spesialundervisning.
2. I dag opererer en med elever som har og elever som ikke har tilfredstillende utbytte av den ordinære opplæringen. Det er ingen grunn til å forlate dette skille med å innføre problematiske mellomgrupper som Gråsoneelever, Behov for ekstra tilrettelegging, Behov for tilpasset opplæring mm. Enten er den ordinære tilpassede opplæringen tilstrekkelig for å sikre eleven en god opplæring, eller så er den ordinære tilpassede opplæringen utilstrekkelig. I det siste tilfellet utløses retten til spesialundervisning. I mange år har en kløyvd på ord for å lage andre systemer. Det er vanskelig å se positivt utbytte av denne aktiviteten. Både i NOU 2003: 16 og andre dokumenter er spesialundervisning uttrykt som noe uheldig som en bør redusere omfanget av. Konsekvensen har vært at elever er blitt fratatt sine rettigheter, uten at forhold med opplæringen eller eleven er blitt bedret. Spesialundervisning er en rett til noe mer eller noe annet, for dem som ikke har tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen. Slik bør det fortsatt være. Det er på høy tid at en slutter å diskutere retten til spesialundervisning og heller fokuserer på å gi elevene en god opplæring.
3. Både Midtlyngutvalget og utredningene som utvalget har bestilt, har et alt for kategorisk syn på diagnoser. Blant annet fremstiller utvalget atferdsproblemer og leses og skrivevansker som problematikker hvor PPT har stor kompetanse. Videre fremstilles atferdsproblemer og lese og skrivevansker som noe som kan avhjelpes ved mindre endringer i normalskolens læringsmiljø. Begge betraktningen kan være riktige for mange elever. Men grunnlagsmaterialet gir bare gjennomsnittsbetraktninger og forteller ikke hvor mange med f.eks. dysleksi som ikke hjelpes med tilrettelegging innen normalskolen. Basert på gjennomsnittsbetraktninger og manglende problematiseringer av diagnosegruppenes store interne variasjon, begår utvalget feilslutninger fra gjennomsnitt til enkeltelever. Litteratur som dokumenterer de motsatte forholdene av Midtlyngutvalgets grunnlag er ikke referert. Dersom Midtlyngutvalgets syn på atferdsproblemer og dysleksi representerer den hele sannheten, bør en absolutt stille spørsmål med hvorfor omfanget av disse problematikkene er økende.
4. Midtlyngutvalgets forslag om å redusere kapasiteten til Statped sine sentre for sammensatte lærevansker fra 145 årsverk til 30 årsverk er så godt som ubegrunnet. Det foreligger ingen undersøkelse av behovene til elevene som inngår i denne gruppen. Det er heller ikke foretatt noen undersøkelse av de ulike pp-tjenestenes kompetanse og behov på feltet. En påstand om at for lavt tjenestetilbud på dette feltet kan ikke tilbakevises med utvalgets dokumentasjon. Grunnlaget for Midtlyngutvalgets forslag synes å være stikkordsmessige oppsummeringer fra kompetansesentrene sine årsmeldinger. Et slikt grunnlag er absolutt uforsvarlig. Sentrene har utformet sine årsplaner etter føringer fra Utdanningsdirektoratet. Forslaget kan gi store konsekvenser for mange elever med store behov.
5. Utvalget foreslår en regionalisering av Statped etter modell fra helseregionene. Sammenligningen med helseregionene synes helt vilkårlig og ubegrunnet. I praktisk arbeid, samhandles det dessuten med de lokale helseforetakene – ikke med helseregionene. Det bør i større grad legges vekt på dette framfor en vilkårlig helseregionsinndeling. Store regioner vil skape større avstand til brukerne – stikk i strid med meldingens idealer om hjelp nærmere brukere.
6. Midtlyngutvalgets forslag er generelt svært svake med hensyn til å si noe om konsekvensene. Spesielt gjelder dette de økonomiske konsekvensene. De økonomiske betraktningene av innsparingene med en reorganisering og neddimensjonering av Statped, kan ikke sies å være utredet. Ansettelsesansvar og lønnsforpliktelser er ikke nevnt. Flyttekostnader og husleiekostnader er heller ikke nevnt. Hovedprinsippet bør være at i individrettet arbeid, er det Statped som bør komme til eleven. En sentralisert modell vil medføre store reise og oppholdskostnader. Tidsbruk til reise og opphold, inngår heller ikke i utredningen.
7. Prosessen rundt Midtlyngutvalgets arbeid har vært svært lukket. Rapporten bygger på et snevert faglig grunnlag og ytterst selektiv kildebruk. Midtlyngutvalget refererer til egne medlemmer og egne medlemmers samarbeidspartnerer. Slike prosesser kan være et stort demokratisk problem og en bør absolutt stille spørsmål med om utvalgets arbeid er i samsvar med Utredningsinstruksens krav om å belyse alle relevante sider.
8. I en situasjon hvor tilsyn avdekker ulovligheter i 90% av tilfellene, bør en absolutt diskutere mandatets krav om ikke å endre de samlede kostnadene. Hvis dagens utgifter til spesialundervisningsfeltet er et resultat av ulovligheter, er dagens kostnadsnivå neppe en rimelig referanse.
9. Utvalgets mandat har bla. vært å vurdere det statlige støttesystemet rundt skolen. Utvalget har tolket dette som endringer i dagens organisering av Statped. Alternativt kunne en stilt spørsmål om hvordan det fremtidige statlige støttesystemet burde være. Et slikt perspektiv ville frigjort en fra dagens organisering. Ett resultat av utvalgets snevre fortolkning av det statlige støttesystemet er at Senter for atferdsforskning og Lesesenteret er blitt definert ut av Statped og ikke blitt behandlet i utredningen. Fortolkningen synes snever og søkt.
10. Utredningen søker å trekke en grenseoppgang mot habiliteringstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Problemet er at habiliteringstjenestene viser en langt større variasjon i kompetanse og kapasitet. Dette forholdet er blant annet påpekt i det nasjonale tilsynet med barnahabilitering. Se også kapittel 5 og 6 i Barneombudets rapport til FNs komite for barns rettigheter – 2009
11. Utvalgets forslag om å hjemle retten til individuell plan i opplæringsloven er svært positivt. Opplæringsloven og barnehageloven er de to rettighetslovene som fortsatt mangler denne hjemmelen. Retten til individuell plan er allerede hjemlet i en hel rekke av rettighetslovene:
    
    • Pasientrettighetsloven § 2−5
    • Kommunehelsetjenesteloven § 6−2a
    • Spesialisthelsetjenesteloven § 2−5
    • Psykisk helsevernlov § 4−1
    • Sosialtjenesteloven § 4−3a
    • Introduksjonslovens § 6
    • arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15
    Individuell plan vil være et middel til samordning av tjenester på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Individuell plan bør også være et middel for å sikre overganger og kontinuitet i skoletilbudet for de elevene som har store og spesielle behov.
12. Fra klagesaker er en kjent med at elever med stort behov for spesiell tilrettelegging har gått på skolen i mange år uten et forsvarlig læringsutbytte. Utbredelsen av slike forhold er ikke kartlagt og heller ikke omtalt i Rett til læring.
    • Forholdene er et argument for at skolens kompetanse ikke alltid er tilstrekkelig.
    • Forholdene indikere et behov for en lett tilgjengelig 2. linje tjeneste i form av Statped.
    Forslag:
    • Ansvaret for elever som over lang tid har hatt et uforsvarlig læringsutbytte, må overføres til Fylkesmannen, Statped eller andre instanser utenom skoleeier. Fylkesmannen, Statped eller de som får ansvaret for elevens læringsutbytte, må kunne instruere skoleeier.
    • Både lærere og foreldre må ha henvisningsmulighet til Statped i tilfeller med uforsvarlig læringsutbytte. Statped fatter påklagbare vedtak om involvering i henviste saker.
    • Når det er stor avstand mellom sakkyndig vurdering og vedtak om spesialundervisning, plikter skolen å oversende saken til fylkesmannen for vurdering.
    • I klagesaker må Fylkesmannen vuredere alle sakens relevante sider, også det pedagogiske tilbudets kvalitet.
    • Fykesmannen må få mulighet til å innhente kvalifisert pedagogisk kompetanse fra Statped i de klagesakene hvor de ikke selv har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere alle sakens relevante sider.
    • Fylkesmannen må gis sanksjonsmidler overfor skoleeier når skoleeier ikke følger klageinstansen eller tilsynsorganets pålegg.
    • Når det avdekkes grovt uforsvarlige forhold, f.eks. ved at elever som er istand til å lære seg å lese, ikke lærer dette gjennom lang tids skolegang, må saken gjennomgås for å kartlegge svikt og forhindre tilsvarende forhold i ettertid. Det samme gjelder når elever med utviklingshemning går gjennom skolen uten at noen er i stand til å stille diagnosen.
13. Rett til læring omtaler manglende utbytte av opplæringen, men drøfter ikke ansvarsforholdene knyttet til det manglende læringsutbyttet.


14. Sammensatte lærevansker er en samling av utfordringer fra svært sjeldne, til mer utbredte utfordringer.
    Forslag:
    • I det videre arbeid som bygger på Rett til læring må de ulike problematikkene som inngår i sekkebenevnelsen “sammensatte lærevansker” spesifiseres.
    • Skal en opprettholde skillet mellom lav- og høyfrekvente utfordringer, bør dette spesifiseres for hver av problematikkene som inngår i “sammensatte lærevansker”.
15. Data i Rett til læring viser at Statped benyttes mest i de fylkene hvor Statped er lokalisert. Data taler mot Utvalgets påstand om at økt sentralisering/regionalisering vil medføre likere tilgjengelighet av tjenestene.
    Forslag:
    • En reorganisering av Statped må bygge på konsekvensanalyser som viser tiltak som kan sikre en lik tilgjengelighet av tjenestene uavhengig av lokalisering.
    • Dersom en ikke skal reorganisere Statped, bør det etableres tiltak for å sikre en lik tilgang til tjenestene, uavhengig av lokaliteten til Statped sine sentre.
    • Skal Statped regionaliseres bør en sikre flere og mindre regioner som sikrer nærhet og lik tilgang til tjenester. For eksempel er forslaget om Statped Sør Øst svært uheldig. En slik stor-region bør uansett splittes opp i mindre regioner
16. Rettstilstanden på opplæringsfeltet omtales ikke. I lys av resultatene fra de nasjonale tilsynene som avdekker ulovligheter i 90% av tilfellene, hvor utviklingen over tid heller ikke viser tegn til bedring, er det uforståelig at rettstilstanden ikke nevnes og at det ikke er forslag til å rette på forholdene. Når skoleeier ikke selv evner å følge lovverket, er det en illusjon å tro at skolen kan oppfylle sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven. Midtlyngutvalget nevner overhode ikke de mest opplagte, velkjente og veldokumenterte rettsikkerhetsproblemene. Utvalget kan være et eksempel på at univeristetspedagoger og skoleforvaltere har en tendens til å ikke bry seg nevneverdig om lovverket.
    Forslag:
    • Fylkesmannen må ha sanksjonsmidler som kan benyttes overfor grove og gjentatte avvik. Slik det nå er, kan skoleeier etter eget forgåttbefinnende velge om de skal følge tilsynsorganet eller ikke. Det hører med til historien at politisk nivå i kommunene er lite orientert om Fylkesmannens tilsynsvirksomhet og at tilsynssakene i realiteten behandles i kommunens egen skoleforvaltning. Her ligger trolig mye av årsaken til at samme skoleeier kan få samme avviksanmerkninger i etterfølgende tilsyn.
17. Dagens tilsyns- og klageordning omfatter i hovedsak de formelle sidene av opplæringen, dvs. at de pålagte dokumentene finnes og inneholder de nødvendige opplysningene. Spørsmål om dokumentene er pedagogisk forsvarlige eller om opplæringen gir et forsvarlig utbytte, blir i svært begrenset grad vurdert av tilsyns- og klageinstansen. Det er en alvorlig mangel at slike forhold ikke drøftes.
    Forslag:
    • Fylkesmannen må kunne vurdere alle sider av en klagesak. Mangler pedagogisk kompetanse for å vurdere saken, bør Statped sin kompetanse kunne nyttes.
18. I dag prioriteres hensynet til eleven under hensynet til det kommunale selvstyret. Skoleeier står fritt i å fortolke lovverket og er ikke pliktig å følge tilsynsorganets lovforståelse. I tilfeller hvor skoleeier ikke følger tilsynsorganet, er det eleven som eventuelt må fremme sak mot skoleeier. Forholdet kan endres hvis Fylkesmannen gis sanksjonsmuligheter mot grove og/eller gjentatte lovbrudd (se høringsuttalelsen fra Barneombudet).
    Forslag:
    • Hensynet til eleven rangeres over det kommunale selvstyret.
19. Overføring av stillinger til kommunene er ikke mulig i situasjoner med rammefinansiering, uten helt presise normer for dimensjonering.En bør også stille spørsmål ved erfaringene fra 1999 da Statped ble nedbemannet med 300 stillinger som ble overført kommunene. En evaluering av om dette var en reel kvalitetsforbedring i opplæringstilbudet og om disse ressursene fortsatt kan spores i kommunene ville vært relevant grunnlag å bygge på.
    Forslag:
    • Kommunene og spesialundervisningen trenger en styrking. Styrkingen bør skje med tilførsel av midler, ikke ved nedbygging av eksisterende statlig spisskompetanse.
    • Overføring av midler fra Statped til kommunene må ikke skje med mindre sektorfinansieringen blir øremerket eller at det innføres konkrete kapasitetsbestemmelser.


20. Det er svært mange eksempler på at lovverket ikke følges. En bør absolutt stille spørsmål med om utvalgets anmodninger vil følges. Spesielt gjelder dette de vage anmodningene som ”PPT må være tettere på eleven”.
    Forslag:
    • Forslag til endringer bør følges med en vurdering av i hvilken grad forslagene vil bli fulgt. Eventuelt med tiltak for å sikre at forslagene blir fulgt. Den store forekomsten av avik fra regelverket er et godt argument for å ikke forvente at forslag nødvendigvis følges opp. For alle forslag bør en både vurdere sjansen for at de skal følges opp og tiltak som skal sikre at forslagen følges opp.


21. Det virker forunderlig at det skal etableres et senter for PPT, uten at behovet for et slikt senter er fremmet fra PP-tjenestene. Behovet synes heller ikke å være overbevisende dokumentert i noen av grunnlagsdokumentene.
    Forslag:
    • Før en gjør satsinger til hjelp for de mange PP-tjenestene, bør en i det minste kartlegge hvilke behov PP-tjenestene og skolen har.


22. I store deler av landet er det svært liten kompetanse og erfaring med å drive en inkluderende opplæring overfor elever med større kognitive funksjonsnedsettelser. Feltet har lite fokus innen spesialpedagogisk forskning og skolens økende segrigeringspraksis har medført at det heller ikke i skolen er særlig mange som er kjent med problematikken.
    Forslag:
    • I opplæringslovens § 8-2, tredje setning, strykes “til vanleg”.
    • Når verken lærerne eller pp-tjenesten mestrer å etablere en inkluderende opplæring, bør Statped ha tilstrekkelig kompetanse til å bistå skolen med utfordringen.
    • Forskning på inkludering av personer med kognitiver funksjonsnedsettelser er et forsømt felt som bør prioriteres.


23. På grunn av felles læreplaner og nærskoleretten, er det enklest å drive inkluderende opplæring i grunnskolen. I den videregående skolen gjør avstanden til skolen og mengden av opplæringsløp inkluderingen mye vanskeligere. Rett til læring behandler knapt den videregående opplæringen.


24. De fleste, eller kanskje alle, elevene med utviklingshemning som er tatt opp på videregående opplæring, er tatt inn på opplæringsløp som benevnes “Kvardagslivstrening”, “Arbeidslivstrening”, “Tilrettelagt opplæring” mm. Ingen av disse opplæringsretningene eksisterer.


25. Mange som blir tatt opp på videregående opplæring på særskilt prioriterte opplæringsprogram, får ikke sakkyndigvurderinger som beskrevet i forskriftens § 6-19.


26. Lærekandidatordningen blir i svært liten grad benyttet av elever med kognitive funksjonsnedsettelser. Rett til læring omtaler ikke problematikken.


27. Spesialundervisning er også en rett som gjelder lærling og lærekandidat. Forholdene omtales ikke i innstillingen, heller ikke den manglende omfanget av spesialundervisning i læretiden omtales.
    Forslag til pkt 12-16:
    • Tilsyn med alle sider av spesialundervisning i den videregående skolen må prioriteres og intensiveres.
    • Kurs og veiledning i lovverk og prosedyrer bør arrangeres for sentrale aktører i den videregående skolen må startes. Den videregående skolen må lære seg å tilpasse de etablerte opplæringsløpene til elevens behov.
    • Kommuner og fylkeskommuner må skoleres i sitt ansvar i elevens overgang til videregående skole: Grunnskolen/kommunen har ansvaret for innsøkningsprosessen. Den videregående skolen/fylkeskommunen har ansvaret i opptaksprossessen. Fra grunnskolen må eleven ha en grundig og oppdatert sakkyndig vurdering som beskriver alle vesentlige forhold av betydning for den videregående skolen. Den videregående skolen må utarbeide en sakkyndigvurdering for dette opplæringsløpet.
    • Lærekandidatordningen må prioriteres også for elever med utviklingshemning.
    • Det må etableres gode samarbeidsrelasjoner mellom kommunen, den videregående skolen og NAV-arbeid for elevgrupper som har store problemer på det ordinære arbeidsmarkedet.
28. Elever med store funksjonsnedsettelser møter et voksenliv hvor bolig, arbeid og andre viktige forhold er sterkt begrenset og ofte gitt av kommunale vedtak. Spesielt når det gjelder videregående opplæring, er det viktig at opplæringsmålene også settes i forhold til livet etter den videregående skolen. Slike forhold drøftes dessverre ikke i innstillingen.
    Forslag:
    • Individuell plan må hjemles i opplæringsloven (slik også Rett til læring foreslår).
    • Før eleven begynner på videregående skole må den individuelle planen uttale seg om planer for elevens fremtidige sentrale livsområder
    • I god tid før eleven begynner i videregående skole, bør den videregående skolen være representert i elevens ansvarsgruppe.
29. Spesielt for elever med store behov for tilrettelegging, er foreldrenes kunnskap og erfaring svært viktig. Det å sikre reell brukermedvirkning blir dessverre ikke omtalt i innstillingen.
    Forslag:
    • Skolen pålegges en plikt til å dokumenter brukermedvirkningen i forbindelse med spesialundervisning.
    • Vedtak om spesialundervisning må fattes såpass tidlig at det blir tid til en eventuell klageprosess før skolestart.
30. Fokus på elevenes fysiske og psykososiale miljø er relativt nytt og en burde forventet at fokuset ga konsekvenser for skolens kompetansebehov. Slike vurderinger finner en dessverre ikke i innstillingen.
    Forslag:
    • Tilsyn med opplæringslovens kapittel 9 intensiveres.
    • Det er utarbeidet mange tiltak og programmer for å sikre gode sosiale forhold og å unngå mobbing. Disse tiltakene omfatter i hovedsak ikke elever med utviklingshemning. Alle elevegrupper må dekkes av tiltak for å sikre gode sosiale forhold.
31. Rapporten viser av ca. 25% av spesialundervisningen utøves av assistenter. Tallene er urovekkende i seg selv og kanskje et brudd på forskriftens bestemmelser om ansettelser. Enkelte elevgrupper, for eksempel elever med utviklingshemning, kan oppleve en langt høyere andel med assistenter som har undervisningsansvar.
    Forslag:
    • Forskriften til opplæringsloven slår fast kompetansekrav. Både i tilsyn og klagesaker bør det fokuseres sterkere på forskriftens bestemmelser. En ufaglært som mottar uspesifisert veiledning er ikke kvalifisert til å undervise.
32. Utredningen drøfter ikke endringer i organiseringen av PP-tjenesten. En vanlig kritikk av PPT er at den er for nært knyttet til skoleeier.Noen mulige organiseringer:
    • En gjennomløpende pp-tjenesete.
    • Interkommunal pp-tjeneste.
    • PPT legges under statped.
33. I stedet for å bygge på årsmeldinger fra Statped og annen svak empiri, bør grunnlaget for endringer i spesialundervisningsfeltet bygge på behov og vurderinger hos lærere, PPT, Statped og foreldrene.
    Forslag:
    • Før en foretar noen som helst store endringer i organiseringen av Statped, må en sikre at vurderingene er tilstrekkelig utredet med et forsvarlig empirisk grunnlag. Midtlyngutvalget mangler grunnlag for sine forslag om endringer i Statped.
34. Læringsutbyttet til elever med store behov for tilrettelegging kartlegges ikke. Disse elevene deltar heller ikke i de nasjonale og internasjonale ferdighetstestene. Ikke får de karakterer. Elevene inngår heller ikke i grunnlagsmaterialet for Midtlyngutvalget. Det er urovekkende at det ikke er foreslått måte å dokumentere læringsutbytte og kunnskapsnivå for alle elevene.
    Forslag:
    • Alle elever skal delta i de nasjonale og internasjonale ferdighetstestene. Selv andelen elever uten positiv skåre, vil gi nyttig informasjon
    • Det må utvikles kartleggingsverktøy som forteller om læringsutbytte blant elever med store kognitive funksjonsnedsettelser


35. Når en vurderer retten til voksenopplæring på grunnskolens område, må en ta hensyn til lærevansker og forsinket utvikling. I voksen alder kan personer nå et utviklingsnivå som gjør dem istand til å lære viktige forhold fra grunnskolens læreplaner, selv om de ikke hadde dette utviklingsnivået da de var elever i grunnskolen. I slike tilfeller bør det presiseres at reglene om voksenopplæring (§ 4A-1) gjelder.


36. Ofte fortolkes “grunnleggjande dugleik” ( se opplæringslovens § 4-2a) som skole fagene norsk, engelsk og matematikk. For personer med utviklingshemning kan en vel så viktig “grunnleggjande dugleik” være knyttet til alternative kommunikasjonsferdigheter eller andre viktige funksjoner. Det bør presiseres at “grunnleggjande dugleik” omfatter alle områdene som inngår i skolens formålsparagraf.
37. De to mest positive bidragene til å sikre en god skole for alle elevene, har vært Utdanningsdirektoratet og Fylkesmannens tilsyn. Forhold er blitt dokumentert og satt på dagsorden. Midtlyngutvalget er trolig selv et indirekte resultat av Utdanningsdirektoratets virksomhet og resultatene fra Fylkesmannens tilsyn. Begge instrumentene er viktige bidrag til rettsliggjøring av opplæringsfeltet. Det er beklagelig at Midtlyngutvalget totalt overser dette tiårets største positive endringer på feltet.

Inkluderingstanken går dårlige tider i møte når barn i barnehage og skole opplever at det både er greit og nødvendig at voksne skiller elevene etter funksjonsnivå. Barnehage og skole er det enkleste stedet å sikre inkludering. På grunn av de sterke rollemodellene i skolen, er det ingen steder segregering får større fremtidige negative samfunnskonsekvenser. Bestemmelsene om den inkluderende skolen er har vi hatt lenge, men segregeringen har tiltatt og bestemmelsene er ikke fulgt. Utfordringene med å sikre en inkluderende skole blir større for hvert år: Stadig flere blir vandt med at visse mennesker. Stadig færre ser sosiale, etiske og menneskerettslige problemer med segregeringen. Stadig færre ser og ser etter de pedagogiske løsningene for å sikre en inkluderende skole.

PS! Artikkelen kan bli utvidet