Inkludering er et gjennomgående prinsipp i utviklingen av den norske skolen. Inkludering er det viktigste innholdet i tanken om fellesskolen. Fellesskolen er det viktigste bidraget for å sikre sosial utjevning og et samfunn med få konflikter. Inkludering er menneskerett. Inkludering er ethvert sivilisert samfunns plikt. Opplæringslovens § 8-2 slår også fast at til vanlig skal en ikke dele elever inn i grupper etter kjønn, etnisk opphav eller faglig nivå. Hva som menes med «til vanlig» er litt mer uavklart. Læringssenteret, forløperen til Utdanningsdirektoratet, utga i 2004: «Større lokal handlefrihet i grunnopplæringen – OM ORGANISERING AV OPPLÆRINGEN ( Opl. § 8-2 ). Informasjons- og veiledningshefte». På side 17 sies det om begrepet «til vanleg»:

«Det betyr at faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet til vanlig ikke skal være et kriterium for gruppedeling. I kortere tidsperioder kan likevel andre enn det nevnte prinsippet legges til grunn for gruppeinndelingen, ut fra prinsippet om tilpasset opplæring. Det kan bl.a gjelde spesialundervisning som del av tilpasset opplæring (se spesielt nr 5 i referanselisten).

Hva som vil være tillatt og tilrådelig i det konkrete tilfellet, må bedømmes ut fra en forsvarlig skjønnsmessig avveining. I denne sammenheng bør en bl.a vurdere hva som faglig og sosialt vil være det beste for den enkelte elev. Hensynet til den inkluderende opplæring må tillegges stor vekt i denne sammenheng samtidig som en må vurdere både intensjonen bak lovens hovedregel (om å sikre et arbeidsfellesskap mellom alle elever uavhengig av hva som ellers skiller) og de særlige behov som gjør seg gjeldende i det enkelte tilfellet.»

Like mye som inkludering og fellesskole har vært ledestjerner i offentlige styringsdokumenter, har segregering vært praksis. Segregeringen har økt kraftig siden Stortinget vedtok å legge ned spesialskolene. Høsten 2008 viser tall fra GSI at ca. 30.000 elever mottar spesialundervisningen enten alene eller i spesielle grupper med fem eller færre elever. I følge GSI, var antallet elever i spesialskoler eller spesialklasse skoleåret 1997/1998 949. I 2008 var tallet ca. 6800 (se avisoppslag.).

Medlemmene i Midtlyngutvalget er alle godt kjent med situasjonen. Utvalgsmedlem og professor Peder Haug har lenge vært den ivrigste refseren av manglende inkludering:

«Norsk spesialundervisning blir svært ofte framstelt med heilt andre ord, og som langt meir vellukka og i pakt med ideane enn forskinga tyder på. Men framleis dominerer undervisningsmønstra som var etablerte ved dei store spesialskulane og i den gamle folkeskulen. Og det har ikkje vore laga ei einaste melding til Stortinget om spesialundervisninga som ein intergerert del av grunnskulen si verksemd.» (Peder Haug: Grunnskulen for alle. I: Spesialpedagogikk. Årg. 63, (1998) Nr. 3. s. 10-19)

Midtlyngutvalget skriver mye fint om inkludering, i generelle ordelag. Inkludering blir omtalt som en idé. Når det kommer til inkluderende praksis, kan en lese (se utredningen, side 17):

«Et sentralt dilemma er i hvilken grad egne grupper og tilbud for grupper av barn og unge skal kunne aksepteres. Den strengeste forståelsen av inkludering vil ikke tillate det. Samtidig er det et press i barnehage og skole om å skille ut barn og unge som avviker mye fra det ”normale”, og gi dem egne opplegg. Det kan ikke gis et konkret svar på hvordan en slik utfordring kan løses. Idealet om fellesskapet som ramme står sterkt, men kan praktiseres på ulik måte avhengig av den enkeltes behov og barnehagens og skolens forutsetninger. Det som ikke kan aksepteres, er at det etableres varige spesialgrupper av barn og unge med de samme diagnosene eller egenskapene. Det er enklere å ha forståelse for å opprette egne tidsbegrensede tiltak med klare mål for en gruppe elever som har noenlunde like læringsbehov og kan ha nytte av å lære sammen. I enkelte tilfeller kan aleneundervisning være den eneste måten å gi opplæring på, fordi det handlingsrommet som er tilgjengelig, ikke tillater noe annet. »

Professor Peder Haug hadde anledning til å sikre den inkluderende skolen, men benyttet den ikke. I stedet etableres den inkluderende skolen som et ideal. Påstanden om at det ikke kan ”gis et konkret svar på hvordan en slik utfordring kan løses”, er feil. Det finnes metervis med litteratur som viser hvordan inkludering kan gjøres. En liten smaksprøve er lenket til artikkelen her.

Midtlyngutvalget opprettholder inkludering som et uoppnåelig ideal. Utvalget fremstår som ukjente med faglitteraturen. Utredningen gir ingen nyttige råd for å sikre inkludering. Utvalget kommer med 61 forslag, men ingen forslag for å sikre inkludering.

Gode handlinger er langt bedre enn gode holdninger hos handlingslammede.

Midtlyngutvalgets behandling av inkluderingsbegrepet har mye til felles med herr Budding, en av Harald Heide Steen sine mange rollefigurer. Herr Budding var prinsipielt mot promillekjøring, men …